Syv måneder omme..

Dts (disipel trening skole) har offisielt vært feridg i to uker, og jeg har kommet tilbake til ?Tha Big Island? på Hawaii, etter en vel fortjent ferie på Oahu og Kuai med en annen vennine som var staff med meg de siste 7 månedene. Vi brukte mesteparten av tiden på å slappe av. I alle tilfeller var det vårt hovedfokus. Det kunne være i form av soling, spising, reflektering, historiefortelling og små rusleturer rundt på øya. 

Det går opp for meg mer og mer, hva jeg egentlig har vært med på. Syv måneder med ulike utfordringer, noen mer krevende enn andre. Det har vært en utrolig reise med en gjeng flotte mennesker fra ulike deler av verden. Den siste oppdateringen var fra Chennai, India ? derifra reiste vi to timer sør til en liten by kalt Mamallapuram. Her var vi en del av et bygge prosjekt til et Sør-Afrikansk par i 50 årene. De bruker halve året på å reise gjennom Amerika og samle inn penger, og den andre halvdelen av året til å bygge hus til enker og physiskt utfordrede indere. Det er enkle hus på rundt 7000 krone, og kan vare opp til 20-30 år. Det tar omtrent en uke å sette opp et hus ? og det utgjør en enorm forskjell i livene til dem som mottar husene. I de 5 ukene vi var der malte vi 8 hus og satte sammen et hus. Å være med på et prosjekt i landsbyene rundt om Mamallapuram er alltid like spennende. Menneskene kommer rundt og følger med på hvordan og hva som blir gjort av oss. Det har vært utrolig hvor mye latter det kan komme ut av sammenkomster hvor en ikke snakker samme språk, men må formidle til hverandre med kroppsspråk og håndbevegelser.J

Jeg vil fortelle en historie om en man. Han var født med skeiv ryggmarg, og ble adoptert av en prest i en landsby. Etter han var gammel nok flyttet han ut fra hjemmet og til en landsby. Her var han, som en spøk i landsbyen. Han fortalte dem at Gud ville skaffe ham et hus. I flere år ba han om dette og var sikker på hans tro på at det ville skje. Margie og Don (paret som vi jobbet med) ble en gang sport om de ville ta på seg oppgaven å bygge dette huset, men det var ikke slike hus de bygget, og det var flere andre ting som ikke fungerte. Tida gikk og Hassan var fortsatt overbevist om at Gud ville gi ham et hus. Han bygget en grunnmur som et fundament på huset, en offisiell markering på at huset ville komme. Folkene i landsbyen trodde fremdeles ikke det ville skje, og var ikke sjenerte med å fortelle Hassan. Et par år senere ble igjen ble Margie og Don sport om de var interesserte i å bygge et hus for Hassan. Denne gang gikk de med på det. Idet de satte i gang med å bygge dette huset i stein, kom landsbyen til for å hjelpe å reise huset. De vra forbauset over at Hassan fikk bønne oppfylt. Et ekstra rom ble satt inn for en liten kiosk i enden av huset. Slik kunne Hassan få en jobb til å forsørge for seg med. Det virket rett og rimelig for Hassan å be for en kone. Nå hadde han tak over hodet og en liten butikk for et fast innkom. Etter flere frierbud fikk Hassan sin kone. De giftet seg, og Hassan ble innsatt som ?kvalitets-sjekker? i byggningsarbeidet til Don og Margie. Da kunne kona ta seg av butikken og de får et ekstra lønninnskudd. Hassan og kona venter å få sitt første barn til sommeren. (bilde på facebook.) 

Det har vært rørent å høre historier fra forskjellige individer ute i den store verden. Om deres vanskeligheter og forskjellige måter å overkomme dem på. DTS er et program med fokus på å ?kjenne Gud? og ?gjøre ham kjent?. Det har vært en ære å være med og se veksten til de 10 studentene i teamet som har vokst på utfordringer i å møte folk, å møte sine personlige utfordringer gjennom de tre siste månedene på outreach. Å være der som en støttespiller for dem, og legge til rette for deres behov har gitt meg spesiell god innsikt i forskjellen denne turen har vært for dem, og deres vil bli deres nye plattform for å møte resten av livet. Min jobb har vært å gi muligheter og oppmuntring til å gi sitt beste, og gi beskjed eller rettledning når ting ble vanskelig eller mistet fokus. Det har vært utrolig inspirerende å se 10 ungdommer komme ut av en slik reise, styrket i troen på seg selv og spent på hva mer livet har å by på! 

Mest av alt har disse månedene lært meg mer om meg selv, og å lede, om Gud og om forskjellige kulturer og hvordan de best jobber sammen. Mange ganger har jeg oppdaget mine egne shortcomings i å kommunisere på tvers av kulturer, fra indisk til amerikansk og tilbake til Sør-Afrikansk. Jeg og Sue (min co-leder) har flere ganger ikke hatt peiling på hva som var den mest ansvarlige/tjenestedyktige avgjørelsen i situasjoner, men har lært av å ?do as you go? ? et ordtak godt kjent i UiO. Slik er det med livet generelt, man lærer etter hvert. Bommer men en gang i bland, er det bare å prøve på nytt. Det annet kjent bilde, når en møter ?oppoverbakker?  er det pes der og da, men det er verdt det når en ser utsikten på toppen! Livet er fult av topper. Kommer man opp på en topp er det fort en ny bakke som venter! Og godt er det!

Jeg har en uke igjen av denne reisen. Et stop i San Diego med noen venner der, og et stop i Chicago. Da skal jeg sove i to uker og så starte å planlegge resten av livet! ;) en ting av gangen!

 

Plutselig står jeg på døra? Kaffi? 

 

Takk for denne gang! sees snart igjen! ;)

Én kommentar

maren

Apr 5, 2011 kl.10:36 PM

EG LIGE DEG!

Skriv en ny kommentar

vistnesiverden

vistnesiverden

20, Randaberg

To søstre som reiser til hver sin plass i USA og skal prøve å holde familie og venner oppdaterte med hva som skjer!

Kategorier

Arkiv

hits